Anbefaling
Ei bok me ikkje gløymer så lett
Dei fleste av oss har høyrt om Waisenhuset i Stavanger, der anten foreldrelause barn, eller barn som var tekne ifrå foreldra, vart plassert. Og me har vel ofte høyrt det negative, og om overgrep og straff og eit strengt regime. Men var det slik heile tida? Var der ingen «englar»? I denne boka møter me Magne Theodor Huth, som kom på Waisenhuset 7 år gammal. Frå før hadde han budd i «Slummen» fordi foreldra ikkje kunne ta vare på verken han eller søstrene. I «Slummen» hadde han det godt, men det blei noko meit utfordrande for han på Waisenhuset. Historien er ærleg fortalt, og me tek del i kvardagen både på godt og vondt.
Valborg Sandal
Nesflaten filial
Om boka
Det siste ordet om Waisenhuset i Stavanger er ikke sagt - denne historien fortjener og trenger en plass i offentligheten! Du finner utallige artikler der tidligere barnevernsbarn forteller om fysisk og seksuelt misbruk i tiden de bodde på Waisenhuset i Stavanger. Dette er en mer nyansert historie, historien til en gutt som bodde på barnehjem hele sin barndom, fra 1947 til 1964, de siste elleve årene på Bethania Waisenhus Stavanger. Han forteller alt. Han husker imponerende mange detaljer og forteller om ødelagte relasjoner, savn, skam, ubesvarte spørsmål, lengsel, glede, håp, redningsflåter fra uventet hold og de voksne - både snille voksne og voksne med mindre gode hensikter. Og om å tie i hjel. Går det an å skape seg et godt liv selv om man har vokst opp på barnehjem, nesten uten kontakt med biologisk familie, trøstende ord og myke fang å sitte på? Hvordan var «systemet» på den tiden, og hvordan var egentlig hverdagen på et av Norges mest omdiskuterte barnehjem? Ikke minst: Har alle tidligere ansatte på slike institusjoner kun fortjent et ettermæle av skam og nedverdigelse? Flere av dem fortjener noe annet.